Catharina Meincke Lysholm

Hun brukte tittelen «hoffagentinde», var Trondheims første kvinnelige reder før hun i 1779 deltok i etableringen av byens første skipsverft.

Catharina Meincke Lysholm hadde født fem barn, og mistet to av dem, før hun ble enke bare 28 år gammel. Men sorgen over ektefellen (Broder Brodersen Lysholm) og de to døde småguttene tok ikke virkelysten fra henne. Tvert om. Enken gikk med stor energi inn i sin manns forretninger og endret firmanavnet kjapt til «Fru Agentinde Lysholm & Co».

Hun kom selv fra svært velstående kår og fikk betydelige verdier med seg inn i ekteskapet. Faren, Hilmar Meincke, sørget også for at de to nygifte kunne flytte inn i en standsmessig bolig i Kjøpmannsgata 40 der et nytt trepalé i nordisk rokokkostil var reist. I tillegg hadde paret egen lystgård på toppen av Steinberget, i dag kjent som Marienberg gård. Men fruen hadde større ambisjoner: Som nyslått enke gikk hun fort i gang med forvandlingen av den nokså ubetydelige Havstein gård til et praktbruk av dimensjoner med herskapelige bygninger, stor park og hundre dekar innmark.

Langt utenfor landets grenser gikk det frasagn om den omsvermede enkefru Lysholms selskapelighet. I sin reisedagbok fra 1799 teller engelske Thomas Malthus opp rettene som ble servert under en middag på Havstein: Suppe, høns, skinke, fisk, kalvesteik og flere småretter. Desserten besto av overdådige mengder markjordbær med fløte.

Vertinnen hadde åpenbart verdier å øse av. Frakt av saltfisk til landene ved Middelhavet, trelast til England og kobber til Nederland ga gode inntekter. På det første skipet fra det nye rederiet, briggen «Trondhiems Prøve», ble dessuten linjeakevitten «oppdaget». Fruen skal senere selv ha «lekket» produksjonshemmeligheten til sin nevø, akevittprodusent Jørgen B. Lysholm.

I 1790 trakk hoffagentinnen seg ut av firmaet. De tre døtrene hennes var «godt» gift, men etter 1797 var ingen av dem eller deres ektemenn involvert i driften av familiens forretningsimperium. Ingen av familiens boliger i byen og lite på Havstein er bevart. Bygården brant i 1841, deler av Havstein i 1933. Men minnet om den driftige fruen lever videre i «Fru Lysholms Akevitt».