Marit Breivik

Hun ser ut som tryggheten selv, men bak det rolige ytre skal det skjule seg et heftig temperament og et konkurranseinstinkt av dimensjoner. «Jævla drittkjerring», fikk landslagstreneren en gang slengt etter seg av en hardt skviset spiller.

Marit Breiviks fantastiske håndballkarriere startet på Innherred, i Sp.kl. Nessegutten på Levangerneset. Siden fortsatte hun til Nordstrand IL og Skogn IL. Debuten som landslagsspiller kom i 1975. Til sammen spilte hun 139 landskamper og skåret 286 mål. En skade stoppet egen spillerkarriere, men hun fortsatte som trener. Først i Nessegutten, siden i Byåsen IL i fire sesonger fra 1988–92. Laget ble cupmester to ganger og seriemester en gang i hennes periode. Etterpå ble hun trener i Larvik H.K. som tok ett seriegull under hennes ledelse. Og der hadde hun trolig blitt hvis ikke Håndballforbundets ledelse hadde ønsket noe annet. De ville ha henne som landslagstrener. Breivik var i tvil, men svarte omsider ja.

Det gikk ikke så bra i starten. En 4. plass i OL i 1996 var for dårlig, mente treneren som følte at hun ikke lyktes i å få det beste ut av laget. Hun ville lære seg å lede på en slik måte at spillerne ble gode til å lede seg selv, til å ta eierskap og ansvar for resultatet. God hjelp fra en psykolog gjorde susen: Medaljer i edelt metall strømmet etter hvert inn i bøtter og spann. 1 OL-gull, 1 VM-gull, 4 EM-gull samt en hel haug sølv- og bronsemedaljer fra de store mesterskapene er oppsummeringen etter Breiviks 15 år som landslagstrener i håndball.

I kjølvannet av de mange seirene mottok også treneren selv en lang rekke priser og utmerkelser av typen «Årets trener» (4 ganger), «Årets trønder» (2 ganger), «Årets navn» (VG), Olavstatuetten og Fredrikkeprisen – samt den gjeveste av dem alle: Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Etter at landslagstrener-perioden var over, fortsatte Breivik i Olympiatoppen som coach for trenere i lagspill samt sommeridrettssjef. Men livet etter landslaget ble ikke helt som planlagt. I 2013 døde ektefellen brått. Marit Breivik har snakket åpent om sjokket og sorgen, samt savnet etter egne barn. Fra 2023 har hun pensjonert seg fra oppgavene i Olympiatoppen, men hun jobber stadig mye i eget firma, likevel ikke mer enn at hun har god tid med bonusbarnebarna. Hun er trener for håndballaget til ett av dem.

‍

‍