Eli Aanjesen

Eli Aanjesen var en aktiv motstandskvinne og pionerpedagog. Eli vokste opp i Trondheim og i boområdet hun bodde, tok folk stilling og viste solidaritet. Arrestasjonen, rettssaken og dødsdommen i USA, mot anarkistene Sacco og Vanzetti i 1927 vakte stor oppmerksomhet. Den dagen de to skulle henrettes, flagget de på halv stang der Eli bodde, og de voksne skiftet på å stå vakt ved flaggstanga.

Aanjesen begynte på gymnas i 1933. Hun ble med i Sentrum Arbeiderungdomslag (AUF) og valgt til leder. I laget diskuterte de støtte til den republikanske regjering i Spania, de var uenige om Sovjets angrep på Finland og de lærte om utviklingen i Tyskland fra  kamerater som hadde flyktet fra nazismen. Blant annet traff hun seinere forbundskansler Willy Brandt. Da tyskerne angrep Norge var Eli 23 år og i praksis på Marienborg verksted, for å forberede seg til teknisk skole. Ganske raskt fikk Eli Aanjesen kontakt med det kommunistisk ledede motstandsnettverket, Thingstad/Wærdahlgruppene. Aanjesen skaffet en stensilmaskin fra AUF, som ble svært verdifull i det illegale arbeidet. I 1942 dro hun til Oslo, opprinnelig for å studere ved teknisk fagskole. Da var hun blitt medlem av NKP.  Hun ble dradd inn i det kommunistiske motstandsarbeidet på heltid. Etter hvert fikk hun i oppdrag å organisere tverrpolitiske kvinnegrupper og ble også redaktør for den illegale avisa «Den norske kvinne» og involvert i redaksjonen av en annen illegal avis, «Kvinnefronten». Kvinneappararet, som hun sto i spissen for, mobilserte mellom 20-30 % av det totale antall aktører i kommunistenes motstandsapparart. Aanjesen bidro til å avsløre H. O. Rinnan for kommunistenes nettverk sentralt og i Trøndelag. Etter det kom hun til sentralforlegning i Valdresfjellene, der generalsekretær i Norges Kommunistiske Parti (NKP), Peder Furubotn, lå i dekning sammen med omkring tretti andre kvinner og menn. Herfra fortsatte hun å lede Kvinneapparatet. I juni 1944 gikk tyskerne til storaksjon mot sentralforlegningen. Fire tusen soldater og mange fly deltok i rassiaen de kalte «Almenrausch»/«Alperose».  

Eli Aanjesen ble arrestert. Hun satt i isolat på Grini. Kvinnene utviklet et samhold seg imellom og gjorde det de kunne for å passe på hverandre og holde hverandre oppe. Om en av dem slutta å vaske seg, var det et faresignal, et tegn på at vedkommende hadde tenkt å gi opp.

Da NKP holdt det første åpne møtet i Trondheim etter frigjøringen, var Aanjesen der, for første gang som kommunist i den byen hvor hun før hadde vært en ledende AUFer. Hun ble valgt til partisekretær i NKP og jobbet på partikontoret. Mannen hennes, Arne Taraldsen, som hun hadde truffet i Valdresfjellene, var «Friheten»s tegner. «Friheten» var på et tidspunkt landets nest største avis. I 1949 ble hun ekskludert fra NKP sammen med Peder Furubotn og hans tilhengere. Hun ble satt på sidelinja. Den økonomiske situasjonen i familien ble skadelidende. Ektemannen orket ikke fortsette i avisen, selv om han ikke var blant de ekskluderte. Eli Aanjesen meldte seg aldri inn i et parti igjen, men deltok i feiringen av 1. mai, i arbeidet mot atomvåpen og mot EEC. Hun ble kasserer i Ungdommens Selvbyggerlag. Der ble hun til 1954. Da begynte hun på lærerskolen. I 1963 ble hun pedagogisk veileder i Oslo-skolen og var fra 1971 rektor på en eksperimentskole i Groruddalen. Her ble hun gjennom mange turbulente og krevende år til pensjonsalderen.

‍