Lillian Bye

Lillian Bye var en pionér innen sosionomutdanningen i Norge. I Trondheim har hun fått en vei oppkalt etter seg. Hun vokste opp som fosterbarn i en vaktmesterfamilie. I 1928 dro hun til Seattle, der faren bodde. I USA studerte hun sporadisk og reiste mye rundt. På denne tiden tok hun også jobb som barnepike i Hollywood. I 1935 fikk hun amerikansk statsborgerskap og tok navnet Bye etter sin biologiske far. I 1936 kom hun tilbake til Norge. Hun dro til Finnmark for å foreta antropologiske studier. Hun levde i fire år i samiske kjerneområder i Finnmark og fikk spesielt god innsikt i det nomadiske levesettet til reindriftssamene. Hun ga ut ei bok fra dette miljøet, «Fjellfinner i Finnmark». Det er en skildring av fjellfinnenes liv og Lillian Bye skriver:

«Forunderlige toner. Hvor kommer de fra? Fjellfinnene vet ikke. De vet bare at de må synge dem. Når det suser i trav med reinen over fjellet, når storhjorden renner i tusentall over snøglitrende flater, når bukkene springer kåte på høstklare dager, da må de synge disse tonene. Da må de joike».

I 1939 dro hun igjen til USA. Hun tok embetseksamen med fag som sosiologi og antropologi. I mange år ledet hun et senter for ugifte mødre i Boston, og hun arbeidet også med minoritetsspørsmål i slummen på Long Island i New York. I 1962 ble den første høyere sosionomutdanninga etablert i Norge, Sosialskolen i Trondheim. Lillian Bye ble skolens første rektor, og i 11 år var hun med på å drive fram og sette preg på et helt nytt fag i Norge. Hun er kjent som en pioner innen sosiologifaget. Sosialskolen holdt fra starten av til Lade gård, og i denne perioden ble anlegget oppgradert og reddet fra totalt forfall. Bye var en betydelig pådriver i denne prosessen. Det var mangel på vedlikehold, så de gamle bygningene var forfalt. Det var svære hull i taket både i låven og i hovedbygningen. Vinduene var så dårlige at elever og lærere måtte sitte med lue og votter i timene.

Bye var en tydelig feminist og utrettelig når det gjadt å holde foredrag om kvinnenes stilling både i hjem og i samfunn. For å illustrere hva hun mente, hadde hun laget en serie med lysbilder som viste hvordan kvinnen ble brukt i missekonkurasser, reklame og så videre. Hun var den eneste rektor på sosialskole på nordisk plan som var sosialarbeider selv. I tillegg var hun kvinne. Det betød noen motbakker. Men, hun ble tildelt æresprisen «Sosionomens gutt» i 1971!

Som pensjonist bosatte hun seg på Røros. Lillian Bye var aktiv til det siste og ga i 1976 ut romanen Jentungen, med sjølbiografiske drag. Samme året som hun døde kom Av en pensjonists dagbok, med kåserier, foredrag og lignende som hun hadde holdt i sitt korte, men travle pensjonistliv.

Avisene hadde store overskrifter da Lillian Bye var død. En av de mest betegnende var: «Den sterke ild er sluknet».