Edith Notowicz

Edith Notowicz er født i Ungarn, i en jødisk familie. Alle som har oppholdt seg noen år i Trondheim, kjenner Edith Notowicz. Kanskje ikke personlig, men som en flott kvinne som holder sin alder med eleganse og med en særs vennlig og positiv utstråling. Mange møtte henne også gjennom de over 30 år hun var «altmuligkvinne» i Trondheim Kunstindustri¬museum. Hun er en overlevende fra Holocaust og et viktig tidsvitne. Hun  har gjennom intervjuer, bøker, filmer og nå sist, gjennom Vebjørn Sands portrettering av henne (Portrettet skal inn på Roseslottet), minnet oss på et av de mørkeste kapitlene i menneskets historie.

Livet startet lyst for Edith. Hun vokste opp på landsbygda med hester og andre dyr, uten biler og eksos. Det var mor og far og tre søsken. Så overtok nazistene Ungarn i slutten av 1943 og mørket senket seg over hennes liv. Jødene hadde ikke lenger rettigheter. 5. mai 1944 banket det på døren. Hele familien ble ført ut skogen. De ble transportert videre med godsvogner til Auschwitz. Orkestret spilte da de steg ut på perrongen, La Paloma. Der, på perrongen, var siste gangen Edith så familien sin. Sammen med andre barn ble Edith ført til et eget område i leiren og plassert i en brakke. De måtte ta av klærne, så ble de «desinfisert» og snauklipt. De unge pikene ble sterilisert av Josef Mengele. Det var ikke snakk om bedøvelse! Gasskamrene og krematoriene jobbet døgnet rundt. Fangene vasket seg med såpe og visste ikke at såpen var laget av levninger av jøder. I ettertid har Edith tenkt at kanskje var det rester av mamma og pappa hun vasket seg med. Auschwitz var ubeskrivelig. De døde lå stablet i likhauger. Fra Auschwitz ble Edith ført til den lille byen Hainichen, til en fabrikk for krigsmateriell. Det var fysisk tungt arbeid, men hun var ung og sterk. Verksmesteren, herr Ziegler, var snill, av og til fant hun et eple eller en liten, kokt potet under maskinen. Ilona Weisz, som var tre år eldre enn henne, ble svært viktig venninne. Av en gammel kvinne fikk Edith en kokt potet på sin 18 års dag. Disse lysglimtene av menneskelighet var kanskje årsaken til at noen få overlevde! Den Røde Hær nærmet seg Auschwitz og leiren ble evakuert. Vinteren 1945 ble fangene sendt på den lange marsjen til Theresienstadt, midt i kraftig bomberegn. Noen dager etterat de ankom, frigjorde russerne leiren. Da de overlevende fangene fikk høre hva som hadde skjedd i leirene, var det flere som begikk selvmord. De hadde holdt ut, men orket ikke mere.

Edith hadde enda håp om å møte sine nærmeste. Hun kom til et barnehjem og ventet. Hun oppsøkte Røde Kors og lette. Hun dro tilbake til Ungarn, men slapp ikke inn i barndomshjemmet. Det var overtatt av andre, såkalte kommunister, ikke ordentlige kommunister, som Edith beskriver dem. Familien var borte. Hun begynte på jusstudier og ble etterhvert advokat.

I 1956 kom Notowicz seg ut av Ungarn. Hun reiste til Brasil, så til Israel. En dag kom «Tolly» inn på reisebyrået der hun jobbet. Han var født i Russland, et område som senere ble polsk, og hadde kommet til Trondheim i 1953. De giftet seg, og flyttet inn i en leilighet rett ved Trondheim Mekaniske Verksted (TMV) i 1969. Edith forteller: «Jeg så alle skipsmastene utenfor vinduet. «Hvor er jeg kommet – er det Venezia», sa jeg til meg selv. Jeg elsket det!»

Edith Notowicz er stadig aktiv, til tross for at hun er over nitti. Hun har tre klubber. Kort, bok og vin-klubb. Hun har vendt tilbake til Auschwitz to ganger, i 2010 i forbindelse med filmen «Dømt til å leve». Da besøkte hun også barndomshjemmet. Valnøttreet, som faren plantet da Edith var 10 år, hadde vokst seg kjempestort. Edith plukket noen nøtter fra treet. De nøttene har hun enda. I 2020 var hun igjen tilbake, i forbindelse med markeringen av 75 år siden frigjøringen av Auschwitz. Hun presierer at hun, til tross for hva hun har gått gjennom, ikke hater .

-Vi må ikke hate eller mobbe. Vi må ha respekt for hverandre og hjelpe. Det er det som er viktig.

‍