Ingeborg Holm

ble arrestert av Gestapo i hjemmet sitt i Asylbakken tidlig om morgenen 7.2. 1945. En nabo hadde angitt henne for kommunistsympatier, og for å ha abonnert på Ny Tid. Ingeborg jobbet som renholder på Jernbanestasjonen, der hun var klubbleder og slik aktivt med i fagbevegelsen på nasjonalt plan. Gjennom motstandsbevegelsen og hadde hun tilgang til nyheter fra London.

Etter en måned i kvinnefengselet i Munkegata ble hun overført til en celle i Misjonshotellet. Der ble hun torturert på det groveste i et forsøk på å presse henne til å oppgi kontakter. Men hun lot seg ikke rikke. Skadene hun fikk, gjorde henne arbeidsufør for resten av livet. Etter planen skulle Ingeborg henrettes på Festningen en av de første dagene i mai, men ifølge kildene nektet eksekutøren å skyte. I stedet havnet hun som gissel i Henry Oliver Rinnans følge da han og flere av bandmedlemmene flyktet opp gjennom Verdalsfjellene. Etter 8 døgn i fjellet, ble Ingeborgs gruppe omringet, og de to gislene satt fri. 16. mai kom hun tilbake til Trondheim, tidsnok til å feire 17. mai. Etter sterkt press gikk hun med på å gå først i toget mellom ordføreren og politimesteren, men hun måtte støtte seg til en stokk. Jubelropene: «Ingeborg! Ingeborg!» fulgte henne gjennom hele byen.

Etter krigen fikk Ingeborg ingen hjelp fra det offentlige, først fra 1974 mottok hun krigsinvalidepensjon. Ingeborg var født i Bindal og vokste opp i en søskenflokk på ni. Som 19-åring kom hun til Trondheim og fikk først jobb i hermetikkindustrien før hun begynte å vaske på Jernbanen. Etter eget ønske ble hun gravlagt sammen med sin familie i Bindal. «Det bli ailler fred på jorda så leng nån e oinnertrøkt og fattig,» sa Ingeborg Holm.

‍

‍