Katrin Glatz Brubakk

Katrin Glatz Brubakk er en ildsjel. Har hun først fått tenning, står hun løpet ut, koste hva det koste vil. Alle kjenner engasjementet hennes for barna i flyktningeleirene på Lesvos. Når hun som utsending fra Leger uten grenser forteller om de traumatiserte små som verken smiler, ler eller leker - lytter de fleste. Også rikspressen. Da hun samlet 7500 par barnesko og plasserte dem ut på en strand nær Oslo for å vise omfanget av flyktningekatastrofen i Hellas, ble det vanskelig å snu seg vekk.

Hennes mål er å viske ut det menneskefiendtlige skillet mellom «oss» og «dem». Hennes håp er at menneskerettighetene må godkjennes som et grunnprinsipp som gjelder for alle, både for flyktninger og fastboende. At alle barn har lik rett til trygghet, skolegang og helsetjenester uansett hvor de lever og ferdes.

Engasjementet hennes for Leger uten grenser startet i 2015. Siden har hun besøkt flyktninger og vanskeligstilte barn flere steder rundt Middelhavet samt i Kongo. Hennes siste tur før denne teksten ble skrevet, gikk til Libanon. Enorme mengder mensbind var med i bagasjen. Denne viktige varen er ikke å oppdrive til overkommelige priser i landet etter den svære eksplosjonen i havna i Beirut. Å leve et verdig kvinneliv uten tilgang på bind, er krevende.

Katrin Glatz Brubakks første viktige aksjon rettet seg mot Statoils utbyggingsplaner på Rotvoll i 1991. I teltleiren havnet hun sammen med en hyggelig mann som etter hvert ble far til barna hennes. Selv sier hun at støtten fra mann og barn er helt avgjørende for å holde ut i de fortvilte møtene med barn og mødre på reisene for Leger uten grenser.

‍