Ingeborg Aas

Mange trodde at den myndige legen var sjefen over hele Lademoen. I praksis var hun kanskje også nettopp det: Ingeborg Aas blandet seg borti det meste som kunne føre til at kvinner og barn i bydelens trangbodde og dårlige leiligheter fikk bedre livsvilkår. 

Ingeborg Aas (født Flagstad) kom til Trondheim i 1905 sammen med ektefellen Arne Olaf. De to nyutdannede legene etablerte seg med kontor og bolig i Innherredsveien. Der vokste også de to barna opp. Legeparet kom tett på lokalbefolkningen som strevde med mye: Nøden var utbredt, tuberkulosen herjet, kunnskapen om ernæring og renslighet ofte minimal. Allerede i 1911 var Ingeborg Aas med på å stifte Østbyen Tuberkuloseforening. Fra starten var hun viseformann, fra 1917 til 1944 formann. Foreningen, som bl.a. drev med klær- og sko- og matutdeling (også den senere grøt-stasjonen på Gråmølna), ble snart tilknyttet Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS).

Da en overlege kontaktet henne våren 1918 for å få i gang et ferietilbud for barn, tok hun kjapt grep: I løpet av et par hektiske vår- og forsommer-måneder fikk hun, med god støtte fra Tuberkuloseforeningen, fatt i tomt på Østmarkneset samt nok penger til å bygge et lite hus med kjøkken og matsal. Første dag i sommerferien kunne 50 jenter fra Lilleby skole marsjere ut til det nybygde dagtilbudet som bød på mengder av god og næringsrik mat, flotte bade- og lekemuligheter i friluft.  

 Aas hadde også mot til å heve stemmen om tabubelagte emner: Hun snakket og skrev offentlig om prostitusjon og kjønnssykdommer, om behovet for prevensjon og abort samt seksualundervisning i skolen. Etter initiativ fra henne fikk byen i 1913 en poliklinikk for venerisk syke. Hun ledet selv kvinneavdelingen gjennom mange år og dro i denne perioden på studietur til Stockholm og København for å lære mer om forebygging og behandling av de smittsomme sykdommene.  

Politikeren Ingeborg Aas tok også plass. I 1916 ble hun valgt inn i bystyret for partiet Venstre, og sto gjennom hele den opprivende bynavn-striden trygt på partiets Nidaros-linje. Fra 1921 ble hun hentet inn i rikspolitikken som medlem av straffelovkomiteen, som allerede i 1935 foreslo å innvilge abort på sosialt grunnlag. Samme år ga Aas ut en bok om «abortus provocatus». 

Innimellom alt dette ble den aktive legen pekt ut til å delta i en internasjonal barneforskerkongress i Brussel (1921) samt til varamannposten til Folkeforbundets delegertforsamling (1928–1934). I 1931 fikk hun Kongens fortjenstmedalje i gull for sin viktige samfunnsinnsats. Hun mottok også Norske Kvinners Sanitetsforenings æresmerke.

På nesten samtlige fagområdene der Ingeborg Aas engasjerte seg, kan hun fremdeles hylles for sin pionérinnsats og sitt omfattende arbeid for samfunnets vanskeligstilte. Men på ett punkt må vi i dag avvise standpunktet hennes: Som svært mange andre i sin samtid støttet hun et lovforslag om sterilisering på eugenisk (rasehygienisk) grunnlag. Forslaget ble vedtatt, og mange, særlig i omstreifermiljøene, ble påført uopprettelige skader før loven ble avskaffet.

På sine eldre dager flyttet Ingeborg Aas tilbake til barndommens trakter på Hedmarken for å bo sammen med datteren som hadde etablert seg der.

‍