Elise Ottesen-Jensen

Elise "Ottar" Ottesen-Jensen ble født i Sandnes, men bodde i Trondheim fra 1910 til 1912, og jobbet som sekretær og journalist i avisa Ny tid. Der ble hun utsatt for et "Metoo"-lignende overgrep som fikk stor oppmerksomhet i samtida. Senere flyttet hun til Sverige der hun ble nasjonal kjendis som folkeopplyser i seksualitet. I 1933 grunnla hun Riksförbundet for Sexuell Upplysning (RFSU), og ledet organisasjonen fram til 1959.

Elise Ottesen-Jensen var prestedatter og født som barn nummer 17 i en flokk på 18. Seks av søsknene døde som små. Hun protesterte tidlig mot tradisjonelt tankegods og nektet å konfirmere seg. Lillesøsteren hennes, Magnhild på 16, ble sendt til Danmark av sin rasende far for å føde et "uekte" barn, som skulle bortadopteres. Hun havnet på mentalsykehus, men Ottesen-Jensen engasjerte seg i stigmatiseringen av ugifte mødre og deres barn. Hun begynte på tannlegestudier, men etter en håndskade på laboratoriet skiftet hun kurs.

Fra 1909 ble hun aktivt med i arbeiderbevegelsen, og kjempet særlig for kvinners fagorganisering, blant annet under Martin Tranmæls påvirkning. I 1915 flyttet hun sammen med den svenske syndikalisten Albert Jensen og slo seg ned i Danmark der hun ble korrespondent for flere aviser. I 1919 ble paret utvist fra Danmark etter anklager om revolusjonær virksomhet.

Paret flyttet da til Stockholm, der Ottesen-Jensen ble mer og mer opptatt av familieplanlegging: "Jeg drømmer om den dagen da alle barn som blir satt til verden er ønsket, alle menn og kvinner er likeverdige, og seksualiteten er et uttrykk for kjærlighet, nytelse og ømhet." Fra 1923 reiste hun rundt i Sverige og holdt foredrag om emnet, og tilpasset pessar for kvinner som ønsket det. Etter krigen fikk hun internasjonal anerkjennelse som ekspert i befolkningsspørsmål, og ble medlem i flere internasjonale organisasjoner.

I 1958 ble Elise Ottesen-Jensen æresdoktor ved universitetet i Uppsala. Homofilisaken opptok henne også, men Nobels fredspris fikk hun aldri, selv om hun ble foreslått av flere svenske parlamentarikere. Som journalist skrev hun under signaturen Ottar, som Kvinnegruppa Ottar er oppkalt etter.