Sigrid Undset

Sigrid Undset fikk Nobelprisen i Litteratur i 1928 for middelalder-triologien om Kristen Lavransdatter, der særlig de to siste bindene har sterk tilknytning til Trøndelag og Trondheim. Det nære forholdet til byen og landsdelen fikk forfatteren allerede i barndommen da hun besøkte sin fars foreldre som bodde på Elgeseter gård (Vollan).

Undset var født i Danmark, i sin mors barndomshjem i Kalundborg. Faren var arkeolog, og gjennom hans arbeid fikk datteren tidlig interesse for historie, særlig middelalderhistorie.

Familien, som raskt vokste til fem, bosatte seg i Kristiania. Men faren ble syk og døde da Sigrid var 11 år. Senere forteller hun om dette i erindringsromanen «Elleve aar» fra 1934, der mye av handlingen foregår i Trondheim.

Med farens død fikk de tre barna og moren deres dårlig råd. 17 år gammel startet Sigrid derfor som kontordame for å hjelpe til med økonomien. I ti år beholdt hun jobben, men prøvde seg samtidig som forfatter. I 1907 debuterte hun med romanen: «Fru Marta Oulie» som starter med de oppsiktsvekkende ordene: «Jeg har været min mann utro.» Tre år senere ble hun forfatter på heltid, fikk kunstnerstipend, og kunne dra til Roma – og miljøet hun skildrer i romanen «Jenny». Der møtte hun mannen sin. De giftet seg i 1912, og skilte lag sju år senere. Hun etablerte seg på Bjerkebæk ved Lillehammer med de tre barna. Fem år senere konverterte hun til katolisismen.

Undset markerte seg tidlig som en stor kritiker av Hitler, nazismen og behandlingen av jødene. Like etter invasjonen i 1940 valgte hun å forlate landet, og dro til USA der hun jobbet hardt for Norges sak.

Gjennom mange år hadde Undset en sentral rolle i Forfatterforeningen, fra 1936 til 1940 som leder. Gjennom alle år viste hun et stort samfunnsansvar. Nobelpris-pengene ga hun bort til veldedige formål. I 1947 ble hun tildelt storkorset av St. Olavs Orden i tillegg en rekke fornemme utmerkelser fra inn- og utland.

‍