Brit Næsgaard Kvaale

Hun fikk solidaritetstanken og innstillingen om aldri å gi seg - i arv av sin far, kommunisten Alf Næsgaard, norgesmester i boksing (bantamvekt) i AIF i 1940. Hun  har et sterkt minne fra hendelsen da hennes far ble arrestert av tyske soldater i februar1943. Senere ble han sendt til den fryktede konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Han overlevde og etablerte seg etter krigen som en kjent skikkelse i fiskehallen i Ravnkloa. 

På 1950-tallet var de fleste kvinner husmødre, men Brit Næsgaard, etter hvert med etternavnet Kvaale, insisterte på å være yrkesaktiv. Hennes første arbeidserfaring var som ulønnet assistent ved Almas danseskole. Brit ønsket å bli danser, men måtte også tjene penger. Hun tok handelskolen og debuterte i lønnet arbeid i en elekto-forretning, med flere elektrikere tilknyttet. Elektrikerne går igjen i hennes fortelling som gode støttespillere og kamerater, også da hun etter hvert entret Folkets Hus og kjempet på mange plan mot en dominerende «forgubbet» tankegang. 

Hun ble medlem av Handel og Kontor i 1959. I 1961 gjorde 440 medlemmer av Handel og Kontor seg klar til den første streiken i bransjen etter krigen. 9. november ble det erklært streik i 35 bedrifter i Trondheim. Brit sympatiserte med streiken, men var på dette tidspunktet hjemme med sin andre datter. Mor ble hun allerede som 18-åring.

Fra 1963 sto likelønn høyt på dagsorden i Handel og Kontor. Skjevfordeling kom bl.a. til uttrykk i lønnsglidningen, som for menn var på 11% og for kvinner på 5,9% i 1967. Det var på dette tidspunkt Brit N. Kvaale og andre kvinner i Handel og Kontor i Trondheim begynte å snakke om at noe radikalt burde skje. De mente at avpolitisering av Handel og Kontor var feil og at solidaritetstanken, som hadde forvitret gjennom 50 og tidlig 60-tall, måtte få mer plass. 

Kvaale satt i styret i Handel og Kontor i Trondheim fra tidlig 1970-tall, og det var på dette tidspunkt hun virkelige «trampet» inn i Folkets Hus på høye hæler og satte i gang små og store bruduljer. Hun var ikke redd for å la sin stemme høres, og dette var noe nytt i mannfolkbastionen Folkets Hus, som ikke er et hus i vanlig forstand, men utgjør et helt kvartal og med mange ansatte og frivillige innenfor veggene.

Kvinnenes manglende pensjonsrettigheter var den første saken hun tok opp. Bare mennene som var ansatt i Folkets Hus, hadde pensjonsordning, ikke kvinnene. Hun gikk til aksjon. Hun var ikke redd for å stå frem med sine kampsaker og ofte ble aksjonene synliggjort i lokalpressen.

70-tallet var tiåret da kvinnene inntok arbeidslivet for fullt. Mange av kvinnene rundt Brit Kvaale gikk ut i heltidsjobber.  Hun brukte mye tid på å bakke dem opp. Mennene ringte og klaget, og hun måtte ta  dem i skole om kvinnenes rett til arbeid.

I Folkets Hus var det kamper som i etterkant kan sees som små, men som i sin tid var viktige for kvinnekampen. F.eks brukte Brit tid på å få slutt på vaktmesternes pornofilmtitting i arbeidstiden, og da Folkets Hus skulle bygges om på 1990-taller, insisterte hun på å få slutt på pissoarene, som gjorde at hele Folkets Hus stinket. Hun  har uttalt: «Kan du tenke deg – jeg måtte slåss for skikkelige doer. Disse elendige mannfolka skjønte ikke hvor viktig det var at slike ting er i orden».

I Folkets Hus fikk hun betegnelsen «merra i sjette». Hun sier at dette hadde sammenheng med at mange mannfolk ikke tålte sterke kvinner. 

I 1977 ble hun valgt som leder i HK avdelingen i Trondheim og på hennes vakt opplevde  avdelingen en formidabel økning i medlemstallet. Kampen for likelønn sto fortsatt på dagsorden. Her fikk Brit støtte fra bl.a. malerne og elektrikerne. Men, «Jern og Metall» var betydelige sinker i saker om kvinnene rettigheter, ifølge Brit. Hun arbeidet for  retten til organisering og tariffavtaler, og sto, som leder for HK-avdeling, i spissen for streik på AS Kåper i Munkegata 58–60 og en forretning på  City Syd. Der sperret de inngangen, slik at eieren ikke kom seg inn. En av de siste kampene hun deltok aktivt i, var en aksjon mot nedlegging av samvirkelaget på Røros. Den kampen vant HK. Hun var med å bygge opp et lokalt fond i HK-avdelingen, et streikefond, under dekke av å være et jubileumsfond. 

Kampen om lørdagsfri i varehandelen sto også høyt på dagsordenen. Ut fra dagens referanser synes dette som en illusorisk kamp, men den gang hadde de organiserte trua. Etter hvert fikk solidaritetskamper for bevaring av industriarbeidsplasser i Trondheim høyeste prioritet. Hovedparolen 1. mai i 1983 var «Kamp mot arbeidsløshet og krise!» «Bevar  TMV og Staaltaugen».

For HK sentralt falt ikke aktivismen i avdelingen i Trondheim i god jord. «Herrene i Oslo» benyttet administrative grep for å «nøytralisere» den aktivistiske avdelingen, som også hadde en god økonomi.  

I 1986 ble Brit N. Kvaale Samorg. i Trondheims første kvinnelige leder.  På dagorden sto sikring av  gjenværende industriarbeidsplasser på Nedre Elvehavn, TMV og Ørens mek og  Norsk Staaltaugen. I 1986 var det slutt. Slaget var tapt, men Samorg. med Brit N. Kvaale i spissen, fikk ros fra fagforeningene på de nevnte arbeidsplassene for å ha vist muskler og solidaritet. På dette tidspunkt, da kapitalkreftene var på slik fremmarsj, sto Brit i spissen for å etablere et Arbeidernes Media selskap. Dessverre måtte også dette prosjektet gi tapt. En blå blå vind blåste. Men Samorg. og Brit N. Kvaale ga seg aldri og til Samorg.´s 75- årsjubileum sto Brit i spissen for å skaffe  en ny fane. Den ble avduket 1. mai i 1985 og har blitt brukt aktivt i  solidaritetsmarkeringer, streiker etc. i inn og utland frem til i dag.

Kampene på ulike områder, ofte mot et mannfolkvelde, tok på og hun fikk en knekk på slutten av 1990-tallet som gjorde at hun aldri kom tilbake i yrkeslivet. 

I 2024 sitter Kvaale i styret i Nidaros sosialdemokratiske forum.

‍