Signe Gärtner

Hun ble født i Trondheim og hadde mange søsken. I 1910 bodde hun i Nedre Ilen 1. Senere på Ilevolden 13. Hun er registert som ugift. På den tiden hadde mange av hennes søsken adresse i Nyveien 18, som er et eldre navn på nåværende Osloveien. Kanskje fordi flere av dem studerte og /eller fordi familien bodde trangt og støtte hverandre økonomisk?

Da kan man også tenke seg at det var stor stas da Signe begynte ved Bytelefonen (Trondhjems Telefonanlæg) da hun var 20 år. Hun var med nesten fra starten i en pionertid for Bytelefonen, som ble etablert 1. januar 1889 og etter hvert etablerte seg i Hornemansgården. 

Signe Gärtner begynte som elev der i februar 1896. Det var den gang rundt 800 byabonnenter. Ekspedisjonslokalene var små og apparatene primitive i forhold til hvordan det utviklet seg.  Hver operatør hadde 100 abonnenter, og de hadde sideforbindelse til de andre slik at de måtte rope ut numrene til hverandre. De holdt alltid en mikrofon i den ene hånden. I 1898 hadde anlegget 860 apparater og dekket interurbane telefonlinjer mellom Trondheim, Levanger, Steinkjer og Namsos. Sentralen flyttet i 1900 til telegrafbygningen og inngikk heretter i den offentlige rikstelefonen. Bytelefonen hadde i 1910 over 7,8 mill. samtaler.

Signe fikk med seg den rivende utviklingen, men måtte som 55-åring fratre som telefonistinne, da dette var aldersgrensen. Hun fortsatte i flere år i Bytelefonen, men da i «Opplysningen». Ved hennes avgang møttes 87 kvinnelige kolleger for å feire henne og i stedet for tre ganger hurra, ble det utbrakt et tre ganger hallo! Adresseavisen hedret henne ved hennes avgang, onsdag 31.12.1930 og skriver: «Utholdenhetsrekord i det opslitende arbeide… Frk. Gärtner er den eneste her i byen som har oppnådd aldersgrensen – 55 år – for telefonistinner. Så opslitende og enerverende som deres arbeid er, greier de aller færreste en slik 35-årig «vakt»…Hennes utpregede sosiale interesser kom kollegene til gode i rikt mon. Hun har arbeidet for å heve standens interesser og skapt samhold…»

Man kan tenke seg at saker der hun bidro til å heve standens interesser kunne være de samme som det ble skrevet om i Nylænde. I dette tidsskriftet, som Gina Krogh var redaktør for i mange år,  fikk telegrafistinnes sak spalteplass i flere nummer over mange år. Allerede i 1892 omtales Stortingets behandling av deres situasjon, da Stortinget ga avslag på kvinners søknad om en beskjeden lønnsøkning. I 1905 står et innlegg, skrevet av en telegrafistinne, med tittelen «Telegrafistinder og assistenters cølibat». Det handler om at tegrafistinner ikke fikk forsette å arbeide om de giftet seg. I artikkelen står det: «Rent undtagelsesvis har man tilladt tegrafistinder at blive staaende efter deres giftermaal, naar manden var telegrafist – ellers aldrig. (...) I postetaten vrager man ikke gifte kvinders arbeide. I skolevæsenet heller ikke (...) Ved indtrædelse i telegrafens tjenste stilles intet forbehold om forbliven i ugift stand. » Undertegnet X. 

I Kvinnelige Telefonisteres Forening la Signe Gärtner ned mye arbeid. Som takk og anerkjennelse for dette ble hun utnevnt til foreningens æresmedlem. Hun var foreningens eneste æresmedlem, i følge dødsannonsen i 1939.

‍